Åpent brev fra Nils Erik Ulset, Norges eneste paralympiske gullvinner i Vancouver 2010, om hvordan vi kan få flest mulig nordmenn til å prestere på sitt beste uansett forutsetninger.
Kjære landsmenn – og kvinner!
Kanskje dere ikke kjenner meg? Jeg er ikke akkurat like berømt som Petter Northug. Men jeg tok gull i skiskyting under Paralympics i Vancouver i februar i år, og har to paralympiske gull fra før, i langrenn. Men jeg skriver ikke til dere for å skryte. Jeg skriver om noe som betyr mye både for meg personlig og for landet vårt: Vi nordmenn må tørre å satse, også når forutsetningene ikke ligger perfekt til rette. Slik jeg selv gjorde da jeg bestemte meg for å bli toppidrettsutøver, til tross for at jeg lider av en arvelig muskelsvekkelse i begge bena. Vil du nok, er det utrolig hva du kan få til. I hvert fall når du har folk med deg og kompetanse rundt deg.
Jeg skal være den siste til å hevde at nordmenn gir opp for lett. Tvert i mot; jeg er sikker på at de aller fl este vil, bare det legges til rette. Men jeg tror vi trenger inspirasjon. Jeg tror vi trenger å se hva folk kan klare når de virkelig brenner for noe. Og jeg er helt sikker på at vi trenger en nasjonal prestasjons-kultur, der det å yte sitt aller beste blir en indre, brennende drivkraft i folk.
For uansett hvor mye olje vi har på havbunnen, er det menneskenes kunnskap og tæl som vil avgjøre. Da er det sløseri hvis store menneskelige ressurser får ligge ubrukt.
Toppidrett, både for funksjonshemmede og -friske, skaper verdier landet vårt trenger.
En nasjon trenger å juble! Norske triumfer på idrettsbanen sprer holdninger vi er avhengige av. De viser at vi kan hevde oss mot de beste, og at en liten nasjon kan hamle opp med de største. Sånt er smittsomt. Sånt kan bidra til å inspirere forskere, næringslivsfolk, helsevesen, kulturarbeidere og NAV-kontor til å bli enda bedre.
I tillegg har toppidretten en lærdom vi gjerne deler med andre. Den handler om samarbeid. Når Norge tar “verdens billigste gullmedaljer” i OL og Paralympics, skyldes det at vi deler på kunnskap og erfaringer. Olaf Tufte lærer av Knut Holmann. Ole Einar Bjørndalen lærer av Olaf Tufte. Jeg lærer av Ole Einar. Og det finnes sikkert noen som kan lære noe av meg, også. Gjennom Olympiatoppen ser vi at trenere, fysioterapeuter og kostholdseksperter deler kunnskap og erfaringer med hverandre.
Slik kan og bør vi tenke også utenfor idretten.
Skal vi fremdeles hevde oss i verdenstoppen?
Da er konsekvensen enkel: Vi må satse. Også i paralympisk idrett ser vi nå hvordan andre nasjoner har mye større ressurser enn oss. Norges ledende posisjon er for lengst historie. For vi kan få til mye med viljestyrke, men ikke alt. Det må økonomi til også.
Men jeg er altså sikker på at det er lønnsomt! Litt mer energi fra hver av oss, en prosent ned på sykefraværet, en millimeter opp i prestasjon fra hver eneste nordmann, så kan fi nansministeren le hele veien til banken. Så la oss ta en nasjonal dugnad folkens – idretten, myndighetene og næringslivet. Vi har mye å vinne på det. Kjære landsmenn – og kvinner! Alle skal med. Og noen skal ta gull. Åpent brev fra Nils Erik Ulset, Norges eneste paralympiske gullvinner i Vancouver 2010, om hvordan vi kan få flest mulig nordmenn til å prestere på sitt beste uansett forutsetninger.
Optimistisk hilsen fra
Nils Erik Ulset
[/two_col_66_33_col1] [two_col_66_33_col2]